Juni og juli har vært så gode musikkmåneder at Popklikk-redaksjonen faktisk var så uenige da vi skulle plukke ut de beste utgivelsene at vi, for å oppnå fred og fordragelighet, måtte klinke til med hele 17 album. Mange av de utvalgte platene er nemlig så knallgode at de lett kan dukke opp når musikkåret skal oppsummeres.
Jada, vi vet at mye på Neil Youngs «Homegrown» er gammelt nytt, og at 2nd Grades «Hit To Hit» ble sluppet helt på tampen av mai, men de bare måtte med!
Her kan du lese hva vi mener om platene. Sjekk også ut spillelista nederst i saken:
Rolling Blackouts Coastal Fever: «Sideways to New Italy»
Rolling Blackouts (vi har ikke blekk nok til å skrive hele bandnavnet hver gang) leverer, la det være sagt med en gang. Dette er nok en runde fortryllende gitarpop fra øverste hylle, og jeg tar meg i å tenke at hadde bandet eksistert i siste halvdel av åttitallet, ville det tilhørt kremen av samtidige gitarbandfavoritter sammen med helter som R.E.M, The Smiths, Hüsker Dü og The Go-Betweens. I stedet lever de i en annen tid der det går lenger mellom band med et så treffsikkert sound og så uimotståelige låter som dette. La gå, det er mer enn en smule nostalgi over lydbildet, og slik sett ikke noe nyskapende over dette – jeg vil likevel hevde at gitar-alkemien her, og melodisnekringen fra tre låtskrivere, tilhører et kvalitetsnivå av de sjeldne. Og det har mest å gjøre med de nødvendige dråpene uforutsigbarhet. Du hører ikke mange refrenger i løpet av et år som topper det denne gjengen gjør på for eksempel «Falling Thunder». (Morten Solli)
Bob Dylan: «Rough And Rowdy Ways»
Det er åtte år siden «Tempest», og når noen av oss begynte å antyde at 79-åringen ikke kommer til å gi ut flere album med eget materiale, slår han tilbake og leverer et album som overgår alt vi kunne drømme om. Ei bonusplate som når alt er satt i perspektiv, kanskje vurderes blant hans aller ypperste, klart bedre enn den flotte, men litt ujevne «Tempest». Bluesen er nedtonet sammenliknet med det vi har fått servert på de foregående platene. Her finner du flotte melodier, tekster i særklasse, et stødig band og en Bob Dylan i front som knapt har sunget bedre. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne plata om du ikke har hørt den ennå. (Tormod Reiersen)
Musikalsk er det en rikdom og variasjon her som det er lenge siden vår mann leverte, selv om det melodisk ikke er på «Blonde on Blonde»-nivå. Kanskje kan vi takke alle årene i crooner-land, men også skarp konkurranse fra andre aldrende herremenn som nå avdøde Leonard Cohen, Paul Simon, Ry Cooder og Neil Young, som alle har prestert gode album de siste årene? 79-åringen viser i hvert fall en beundringsverdig vilje til fornyelse, og noe sier meg at dette vil bli stående som en bauta i den motvillige nobelprisvinnerens sene karriere. La oss håpe han ikke venter åtte år til før neste gang – da er han 87. (Morten Solli)
Phoebe Bridgers: «Punisher»
For en nydelig plate «Punisher» har blitt! Den kjennes også viktig. Bridgers overrasket indie-scenen med debuten «Strangers In The Alps», en plate kjennetegnet av både up-tempo indie og lavmælt folk-pop. Hun fortsetter i samme sporet på denne plata, med et noe bredere uttrykk og en større lydmessig palett. Her er både strykere, blåsere og ymse med-vokalister med på å heve både den enkelte låten og helheten. På sitt mest intime kan Bridgers nok minne mye om Elliott Smith, som også er en uttalt helt for henne. I de fleste av låtene på «Punisher» tør Bridgers å være relativt «smålåten». Tekstene underbygges av sobre arrangementer der en gitar her eller en blåser der underbygger Bridgers’ overbevisende vokal. Hun synger sjelden med «stor lyd», men alltid med en tyngde som virker perfekt kalibrert med det den enkelte sangen trenger. (Espen D.H. Olsen)
Paul Weller: «On Sunset»
På «On Sunset» er Weller fortsatt på jakt etter nye musikalske jaktmarker, men han er heller ikke redd for å sette Vespaen i revers. Noe som har resultert i et album som forener det beste fra det som har vært med det lekne og eksperimentelle. Etter å ha hørt «On Sunset» er jeg, ikke overraskende, overbevist om at Weller, denne gangen med langt hår, nok en gang har laget et lite mesterverk av en plate. En plate som bugner over av overskudd, oppfinnsomhet og melodiøsitet. Der mange artister synes å miste inspirasjonen etter mange år i manesjen, makter Weller å holde nysgjerrigheten og skaperevnen på et så høyt nivå at han på sine eldre dager lager musikk som er minst like spennende og vital som da han begynte. Noe som kanskje ikke er så rart med tanke på Wellers urokkelige tro på musikken skapende kraft. Well done, mate! (Espen A. Amundsen)
Courtney Marie Andrews: «Old Flowers»
Plata er produsert av Andrew Sarlo. Andrews spiller selv piano og gitar. Hun har med seg James Krivchenia på slaginstrumenter og Matthew Davidson på blant annet bass og diverse tangentinstrumenter. Stemmen til Andrews er i sentrum. Og hvilken stemme hun har å spille på! Hør hvordan følelsene hennes uttrykkes; noen ganger nesten på gråten, andre ganger friskere. Ofte sammen med et nakent piano. Andre ganger lager Davidson og Krivchenia mer uro i lydbildet. Et høydepunkt på plata er «Carnival Dream». Slaginstrumentene til Krivchenias og Andrews’ gjentagende «I may never let love in» gjør sterkt inntrykk. Jeg hørte plata flere ganger før den satt for alvor. Slik er det ofte med gode plater. Andrews forlanger din fulle oppmerksomhet. Det er ikke nok å høre, du må lytte! Etter hvert gir investeringen i albumetavkastning i rikt monn. Dette er ei intens plate som blir å se på mange lister over årets beste album. (TR)
The Yum Yums: «For Those About To Pop»
Det er ikke noen stor hemmelighet at Popklikk elsker power–pop. Og The Yum Yums ER power–pop. Noen vil kanskje si at de også er punk-pop og tyggegummi-pop, men dette er ikke tiden for å krangle om merkelapper. Det er nemlig tid for å lene seg tilbake og ta innover seg dette hypermelodiske og superfengende albumet. The Yum Yums har holdt på en god stund og gitt ut kule ting tidligere, men denne anmelderen mener dette er det beste de har gitt ut. I over 14 sanger og 40 minutter tar The Yum Yums og hoved–låtsnekker Morten Henriksen oss med ut på en reise i historier om jenter, fest, godis, sol, sommer og musikkglede. Låttitler som «Baby, Baby», «Bubblegum Baby», «Crush On You» og «Summertime Pop» hinter allerede i den retningen og vel så det. Det vil ikke være en overdrivelse å hevde at alle låtene her har et eller annet hit- eller singel–potensiale. (EDHO)
Pretenders: «Hate For Sale»
«Hate for Sale» viser både Hynde og bandet i storform. Originaltrommis Martin Chambers er med, låtene er stort sett skrevet sammen med gitarist James Walbourne og plata er produsert av Stephen Street. Det er mye både ved musikken og leveringen her som tangerer den klassiske kvartetten bak udødelige øyeblikk som «Kid», «Precious» og «Brass in Pocket» på slutten av 1970-tallet. Friskheten og råskapen her kan jeg ikke huske å ha hørt like fint levert fra Hynde eller bandet hennes siden åttitallet. Forfriskende og forførende!I min bok er det få stemmer som er i stand til både å frese og innynde seg med så storoverbevisning som Crissie Hyndes, og det nye albumet er stappet med låtmateriale som gir stemmen rom til å boltre seg og levere. Årets største overraskelse så langt! (MS)
HAIM: «Woman In Music PT. lll»
Etter noen gjennomlyttinger beit det lekne og litt tilbakelente lydbildet seg fast. Det som ved første gjennomlytting syntes uforløst og vinglete, satt nå plutselig som ei kule og vips så åpenbarte det seg et album der vestkystrock sånn cirka 1978 gikk hånd i hånd med soul og pop. At lydbildet er skreddersydd 2020 er det ingen tvil om, og trolig også årsaken til at det at jeg umiddelbart steilet litt, men så lenge låtene og referansene treffer, sitter vi igjen med det som kjapt ble et av årets sommeralbum for min del. For dette er definitivt musikk som flyter avgårde på en bølgetopp med minst en paraplydrink i favnen. Når det gjelder musikalske referanser er det nærliggende å tro at søstrene Haim har hørt ganske hyppig på Vampire Weekend og minst et par Fleetwood Mac-album, og da kanskje først og fremst «Rumour» og «Tusk». (EAA)
Sports Team: «Deep Down Happy»
Sports Team er et nytt bekjentskap fra London, og «Deep Down Happy» er debuten. Og hvilken debut! Vi snakker duggfrisk poppunk befriende fri for unødvendig «fett» – og er det ikke deilig at rivende støygitarer fortsatt kan overraske øregangene som en plutselig dirrende pressluftbor, selv om vi er midt i 2020? Det er flere sånne øyeblikk her, for eksempel i refrenget på åpneren «Lander». Mest fengende er kanskje den svakt Franz Ferdinand-aktige «Going Soft», tett fulgt av litt roligere «Long Hot Summer». Den raspende, og ofte snakkesyngende vokalisten med dels ganske ordgytende tekster tilfører bandet et lokalt stil-element, sånt som vi trenger for å snakke om band som skiller seg ut fra hopen – band som The Pixies, The Libertines, The Fall og Art Brut kan ellers funke som referanserammet som gir deg en idé om hvilket landskap vi befinner oss i. (MS)
Håkan Hellström: «Rampljus»
Etter 20 år i manesjen har Håkan Hellström til gode å lage et dårlig eller middelmådig album. Han bare forsetter å sprudle og sjarmere. Og selvom «Rampljus» ikke er blant hans topp tre utgivelser, er det likevel et overflødighetshorn av at album som får lytteren til å danse, synge med og vrikke litt ekstra på stussen. Og det er mer enn godt nok for meg. Det fine med HH er jo at han har maktet å skape et musikalsk landskap som er så til de grader hellströmsk at alt han lager må måles mot ham selv. Med seg på «Rampljus» har han sin gamle våpendrager Jocke Åhlund som tidligere har produsert både «För sent för Edelweiss» og «2 steg från Paradise». Og der er ingen tvil om at Åhlund virkelig har satt sitt preg på «Rampljus» både som låtskriver, produsent og musiker, og at han således skal ha mye av æren for at plata har blitt så bra. (EAA)
2nd Grade: «Hit To Hit»
Det er mye av Guided By Voices sin lofi-estetikk i 2nd Grade. Korte og konsise låter, mange av dem latterlig catchygitarpop’ere, noen litt støyete og punkete, atter andre korte, akustiske numre. Det er allikevel på sin plass å påpeke at Philly-gjengen ikke er GBV-kopister. Der gudfedrene i lofi var og er tyngre i kantene, driver 2nd Grade med (med noen få unntak som punkdronete «Baby’s First Word») lettere fuzz– og powerpop. Navn som Tony Molina, Velvet Crush, TeenageFanclub, Elliott Smith, Big Star og et lite hint av Beach Boys kan nevnes. Der er mange høydepunkter på «Hit to Hit»! La oss starte med innledende «W-2» som visstnok handler om den amerikanske skatteetaten (!) og ikke minst «Trigger Finger»der vokalist Peter Gill messer om å leve i en punkrock-verden. Så serveres supercatchy«Velodrome», en perfekt liten fuzzpop-låt du gjerne setter på repeat hvis du har mulighet til det. (EDHO)
Ray LaMontagne: «Monovision»
Èn favorittlåt på plata er «Rocky Mountain Healin’». Da er vi langt over i countryland, kanskje kommer man endog i tanker om John Denver her. Intet nyskapende med låten, igjen et nydelig munnspill, og en nydelig melodi, som raskt gir meg bilder av bil og ørkenlandskap på netthinnen. Platas tristeste øyeblikk er kanskje på den fine avslutningslåten «Highway To The Sun». Men du verden så flott låt, og med så vakre overganger! Superlativene som oftest går igjen i denne anmeldelsen er nok «nydelig» og «vakker». Sammen med Bonny Light Horsemans plate av året er Ray LaMontagnes «Monovision» det albumet jeg har spilt mest de siste ukene. Jeg trodde mitt forhold til Ray LaMontagne var over, men med dette litt upretensiøse albumet har vi funnet hverandre igjen. Om det så skulle vise seg å vare bare noen flyktige sommeruker. Ei plate som gjør godt for hjertet og sjelen, dette. (TR)
Christian Lee Hutsen: «Beginners»
Amerikanske Christian Lee Hutsen tredje album er noe for seg selv. Godt hjulpet av sin gode venn Phoebe Bridgers, som selv akkurat har sluppet nydelige «Punisher», ble «Beginners» spilt inn i legendariske Sound City Studios i L.A. Et album preget av Hutsons «gjør det sjæl»-tilnærming til musikken han lager. Foruten Bridgers bidrar Bright Eyes’ Nathaniel Walcott med noen særdeles vakre arrangementer som tilfører låtene både melodiøsitet og tyngde i et ellers lavmælt og lett skranglete musikalsk uttrykk. Arrangementer som gir Hutsons varme, sarte og lett vemodige stemme god boltreplass i et lydbildet der blåsere og strykere ofte slipper til. Når Bridgers nydelige stemme dukker opp både litt her og litt der, blir det litt ekstra stas å være lytter, noe såre og tidvis intense «Keep You Down» er et flott eksempel. (EAA)
The Jayhawks: «XOXO»
Med fire låtskrivere er dette en av de mest varierte platene i The Jayhawks-katalogen. Det er færre krønsjete gitarer og Gary Louris-ledete country-rockere. Samarbeidsånden på plata åpenbarer seg allerede i åpningslåta «This ForgottenTown»skrevet av bassist Marc Perlman, trommis Tim O’Reagan og Gary Louris. Det er klassisk The Jayhawks dette, fullspekket med harmonier, svingende piano, pedal steel-gitarog en smittende melodi. Låtskriverne bytter også på vokaljobben og understreker det nye samarbeidsklimaet hos Minnesota-bandet. Og jaggu slår ikke trommis O’Reagan til med en powerpop-perle i «Dogtown Days». Her hører man nok ekko av Big Stars 70-tallsklassikere samtidig som jeg også tenker litt på et nyere band som Cotton Mather. Det er noe med kombinasjonen av gitartrykket, hooks’eneog vokalen som gjør at dette trolig er platas sterkeste låt. (EDHO)
JARV IS: «JARV IS»
Midt blant tanker rundt evolusjonen, big bang, fremtidsutsikter, nostalgi og miljøvern, siver det inn et hav med synther, fioliner, mellotron og veldig mye annet snadder. På enkelte av låtene, som for eksempel åpningssporet «Save The Whale», er vokalen til Cocker skummelt lik Leonard Cohens dype røst. Andre steder går tankene til David Bowies svanesang, «Black Star», og på platas mest utfordrende spor, «Sometimes I Am Pharoah», sendes tankene til Scott Walker siste plater. Om du liker Cocker og de ovennevnte artistene, er sjansen stor for at JARV IS vil være en appetittvekkende opplevelse som treffer litt andre smaksløker enn du til daglig lar slippe til. Men, frykt ikke, dette er utvilsomt nok et blinkskudd fra Jarvis Cocker, en av rockens stiligste fyrer. (EAA)
The Beths: «Jump Rope Gazers»
New Zealandske The Beths tok indiepop-verden med ganske mye storm da de debuterte med «Future Me Hates Me» for et par år siden. Det var en rett venstre av en powerpop-plate proppfull med 60-tallsharmonier og 90-talls pop-punk. Nå er de endelig tilbake med den «vanskelige» andreplata. «Jump Rope Gazers» er et friskt pust i denne platesommeren! Ikke bare er det friskt fordi bandet til dels fortsetter med den energiske og konsise gitarpopen fra debuten, men også fordi de mikser det opp med både såre øyeblikk og mid-tempo pop som er særdeles tiltalende for denne anmelderen. For de av oss som liker gitarpop med sterke melodier, «attitude» og smarte arrangementer, så bør «Jump Rope Gazers» på lyttelista. At The Beths ikke blå–kopierer debuten er kun av det gode, her er det et band på vei mot noe! (EDHO)
Neil Young: «Homegrown»
Om plata hadde blitt gitt ut i 1975 hadde låtene hatt sin historie og sin kontekst. I dag vil nødvendigvis plata oppleves annerledes, ikke minst fordi halvparten av låtene har sin egen historie fra før hos mange av lytterne. Inntil videre er jeg nok enig med Elliot Mazer i at låtmaterialet har vært enda bedre på andre album. Hadde jeg fått valget mellom å utgi «Homegrown» og «Tonight’s The Night», hadde også jeg valgt sistnevnte. Så må det også tilføyes at «Tonight’s The Night» er helt i toppen blant rockhistoriens beste album. Men når det er sagt; dette er et veldig fint album, de tidligere utgitte låtene fremstår til dels bedre enn tidligere. Samtidig er det også andre sterke låter her. Musikernes arbeid og lydbildet er nær perfekt. og Jeg kommer derfor til å spille «Homegrown» mye, akkurat som jeg gjorde med fjorårets ferske Neil Young & Crazy Horse-skive. Det er alltid mye å glede seg over for Neil Young-fansen. (TR)
